Artikkel. Første gang publisert i Fosterhjemskontakt oktober 2022. Av advokat Ingunn Alvik

Rapporten «Samvær etter omsorgsovertakelse – en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter» ble offentliggjort høsten 2021. Dette er foreløpig den siste rapporten som omhandler spørsmålet om hvorvidt norsk barnevernspraksis er i samsvar med føringer fra Høyesterett og Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD). 

Norge er gjentatte ganger dømt av EMD for brudd på retten til familieliv. Et helt sentralt spørsmål har vært praktisering av samvær etter en omsorgsovertakelse. God kontakt er en forutsetning for at det senere vil kunne være til barnets beste å flytte hjem igjen til sine biologiske foreldre. 

Gjenforeningsmålets betydning for samvær
Hovedfunnene i rapporten viser at norsk praksis er blitt betraktelig strengere når det gjelder å uttale at en omsorgsovertakelse vil bli langvarig og at målet om gjenforening kan forlates. For at gjenforeningsmålet skal kunne oppgis må ett av tre vilkår være oppfylt: (1)foreldrene må være særlig uegnet, (2) opprettholdelse av gjenforeningsmålet vil skade barnets helse og utvikling eller (3)barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at hensynet til stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening. 

Gjennomgangen av praksis viser at både lagmannsrettene og fylkesnemndene er tilbakeholdne med å anvende disse vilkårene. Når målet om gjenforening opprettholdes, må samvær fastsettes slik at båndene mellom barn og foreldre kan styrkes og utvikles med sikte på tilbakeføring. Unntak kan kun skje dersom samvær er en urimelig belastning for barnet eller kan skade barnets helse og utvikling. Slike begrunnelser kan ikke anvendes over lang tid uten at ovennevnte vilkår er oppfylt.  Undersøkelsen kan tyde på at gjenforeningsmålet opprettholdes i for mange saker. Dette kan føre til at det fastsettes mer samvær enn det barnet isolert sett vil være best tjent med. I flere saker kunne man nok heller vurdert fravikelse av gjenforeningsmålet.

Er pendelen i ferd med å svinge for langt den andre veien?
Det er positivt at norsk barnevernspraksis har tatt innover seg endringene i rettstilstanden og fastsetter mer samvær enn tidligere. Det er imidlertid grunn til bekymring for om pendelen er i ferd med å svinge for langt den andre veien. Regelverket inneholder muligheter til å fastsette begrenset samvær der dette synes å være det beste for barnet, for eksempel fordi barnet har massive reaksjoner i forbindelse med samvær. Undersøkelsen viser at disse mulighetene ikke brukes i stor nok grad og at målet om gjenforening oppretteholdes også i saker der det i realiteten kunne vært forlatt. 

Dette fører til at barn som kunne trengt forutsigbarhet og stabilitet, blir værende i en uavklart situasjon. De får ikke den beskjeden de så sårt kunne trengt: «Du skal få vokse opp i fosterhjemmet, og du skal slippe så mye samvær fordi vi ser at det er vanskelig for deg». 

Samvær som glede og berikelse for barna
Det er helt sentralt å påpeke at samvær for mange barn er en glede og en berikelse. De fleste barn er glade i foreldrene sine, til tross for omsorgssvikten mange er blitt utsatt for. For svært mange barn er det både viktig og riktig at samvær praktiseres slik at tilbakeføring senere blir mulig. Men noen barn trenger mer ro, trygghet, stabilitet og forutsigbarhet enn de kan få med vissheten om at myndighetene mener at de en dag nok skal tilbake til mamma og pappa – foreldre som kan ha skadet dem for livet på ulike måter.

Fosterforeldrenes betydning
Fosterforeldrene er barnas nærmeste omsorgspersoner og ser og opplever barnas reaksjoner i forbindelse med samvær. Det følger av rettspraksis at myndighetene skal være tilbakeholdne med å bygge på fosterforeldres vitnemål alene. Dette skyldes at man mener fosterforeldre kan ha en egeninteresse i hvilket utfall saken skal få fordi de kan ønske å beholde barnet. Det er likevel et nokså gjennomgående trekk i sakene i undersøkelsen at fosterforeldres utsagn vektlegges nettopp fordi de kjenner barnet best. Det kan likevel være klokt å påse at også andre personer og instanser rundt barnet dokumenterer barnets reaksjoner og funksjonsnivå i forbindelse med samvær. Det kan da også kartlegges om reaksjonene kan ha andre årsaker enn tidligere omsorgssvikt. Kanskje kan barnets reaksjoner for eksempel skyldes savn og tristhet. Hvis uttalelser fra fosterforeldrene harmonerer med opplysninger fra for eksempel skole, barnehage og BUP er det uansett større sjanse for at de legges til grunn for vurderingen av samvær. Gode, detaljerte og gjerne kronologiske nedtegnelser, kan også gjøre at fosterforeldrenes utsagn blir mer troverdige. Slik kan man også bidra til fokus på at vilkårene for å forlate gjenforeningsmålet kan være oppfylt og/eller at samvær er en urimelig belastning for barnet – forutsatt at det virker klart at mindre samvær er det beste for barnet. I denne balansegangen er det også svært viktig å ha med seg at det for de fleste barn er og bør være et mål at de skal ha kontakt med sin biologiske familie. Dette er også bakgrunnen for de mange dommene fra EMD mot Norge.

Fosterforeldres og fosterbarns rett til familieliv
Til slutt nevnes at også barnets og fosterforeldrenes familieliv kan være vernet etter EMK artikkel 8. Det finnes eksempler på saker fra EMD hvor fosterforeldre har fått medhold i at det er gjort illegitime inngrep i deres og barnets rett til familieliv med hverandre.

Alt i alt synes norsk praksis å være i samsvar med gjeldende rett, men det er grunn til bekymring for om noen barn presses for langt i forbindelse med samvær når målet om gjenforening opprettholdes. Myndighetene bør nok i noe større grad enn tidligere vurdere om vilkårene for å forlate målet om gjenforening er oppfylt. Dette kan bety at samvær kan fastsettes uavhengig av at barnet skal kunne tilbakeføres til biologiske foreldre.